Olivia

by Camilla

bilde-2_29 bilde-2_30 bilde-1_28Denne uka har vært helt spesiell, vi har nemlig gått fra å være tre til å bli fire i leiligheten. Ingenting er koseligere enn familieforøkelse. Når den nye babyen i tillegg sier mjau, er lykken komplett!

Olivia dukket først opp rundt blokka vår her på Sofienberg for noen uker siden, da var hun fryktelig redd og sky, og turte ikke spise maten vi satte frem med mindre vi gikk 50 meter unna. Og det var ikke snakk om å få klappe henne, og å fange henne kunne vi iallfall bare glemme. Hun var veldig tynn, slapp og pjuskete i pelsen, og hadde nok levd ute en stund. Det var flere naboer som matet henne også, men det er ikke så lett å ta til seg en hjemløs katt, vi var også litt i tvil om hva vi skulle gjøre, særlig fordi leiligheten vår er ganske liten. Dessuten er ikke Valdemar vant til andre katter, da vi fikk ham var det blant annet fordi han ikke trivdes sammen med de andre kattene der han bodde. Men hva gjør en ikke for en liten, sulten stakkar som har hus under hver busk… Det måtte mye mat og tålmodighet til før Olivia etter hvert turte å nærme seg oss, men da gikk det til gjengjeld ganske fort, og vi kunne snart både kose og leke med henne ute. Det er nok et tegn på at hun ikke har vært hjemløs hele livet, men kanskje har hun rømt hjemmefra, eller blitt forlatt av familien sin? Hvem vet, hun har iallfall ikke tenkt å røpe noe. Tirsdag morgen fikk jeg løftet henne inn i buret, og tatt henne med til dyrlegen som undersøkte henne og tok masse prøver. De sjekket også at Olivia ikke er chippet, og ga ormekur. Det er ikke så lett å bestille dyrlegetime til en hjemløs katt som du ikke vet om du klarer å få tak i, men Olivia dukket heldigvis opp i siste liten og lot seg fange, akkurat i tide slik at vi rakk timen. 😉

De siste dagene har hun bodd på gjesterommet vårt. Hun ble veldig fort husvarm og er ekstremt kosete, sosial og veldig tillitsfull. Hun vil helst bare ha oppmerksomheten vår hele tida, aller helst i kombinasjon med mat.. Hun har helt klart hatt godt av god mat og søvn, for sårene hun hadde rundt øynene er blitt mindre i løpet av disse dagene og hun virker så snill og rolig. Hun er helt nydelig med et lyseblått og et grønt øye, mørkegrå dalmatinerflekker på ryggen og en ordentlig lang hale. Veterinæren mente pusejenta kunne være rundt ett år gammel, en ung voksenkatt. Olivia gikk rett på do i kassa si, virker som hun var kjent med dette konseptet fra før. Valdemar har foreløpig tatt besøket ganske pent, han er mest fornærmet over å ha mistet tilgangen til yndlingsplassen sin på gjestesenga, men er veldig nysgjerrig på som skjer inne på gjesterommet, han hater at døra er lukka. Han lukter at det er en annen pus på besøk, men det virker ikke som at det preger ham så veldig. Og det er jo foreløpig gode nyheter, siden vi er fosterhjem på ubestemt tid. Vi har tatt kontakt med Fod, og skal snakke med dem til uka, men det blir neimen ikke lett å gi fra seg denne supersjarmøren etter hvert… Herregud, vi er blitt så glad i henne allerede, så nå må vi for alvor trappe opp husjakten! God helg og nuss på snuten og, vel, fortsettelse følger. 🙂

Advertisements